Forrige gang jeg var på Mitandi var jeg med på en fødsel. En unge jente skulle føde. "Kom", ropte Vigdis (mamma'n min). "Du må være med og se." Jeg grøsset og tenkte tilbake på min egen fødsel noen måneder tidligere. På A-hus i Oslo. Dette var andre boller. Fødestue - ja. Men ingen operasjonssal. Ingen epidural. Ingen avanserte tekniske hjelpemidler. Stakkars gravide dame, tenkte jeg.
Men så tenkte jeg på alternativet. En mørk, skitten jordhytte langt oppe i fjellskråningen. Lokale "fødselshjelpere" - gamle koner - med mer eller mindre erfaring og kunnskap. Blodet. Mangelen på sterilisering og redskaper overhodet. Jeg reiste meg. "Vi må forte oss, sa mamma og pilte bortover stien til klinikken.
Hun var så fin der hun gikk under trærne med solstråler som skar igjennom bladverket. Grå hår i hodet, men målrettet og bestemt trasket hun i vei. I et skjørt sydd av den lokale skredderen i Mabwe. Fordi hun heller ville støtte ham og hans familie enn å kjøpe på Triaden storsenter i Lørenskog. Jeg fikk en klump i halsen. Mamma og pappa ofrer mye. De får verken lønn eller pensjonsordning. Få klær og materielle goder. Men de brenner for Mitandi. De har livskvalitet. Og det er umulig å ikke la seg rive med. Jeg hoppet opp av stolen, rasket med meg kameraet og løp etter.
(fortsetter under bildet)
 |
| Den unge kvinnen har kommet for å føde |
Den unge moren hadde født et barn tidligere som så vidt hadde overlevd. Nå var turen kommet til barn nr 2. Jeg så på ansiktsuttrykket til jordmor Norah at det var grunn til bekymring. Svetteperlene sto i ansiktet og jeg hørte henne stønne "this is not good". Samtidig så jeg at hun på en utrolig flott måte - og på samme lokale stammespråk - fikk den unge jenta til å føle seg trygg og ivaretatt.
Det viste seg at barnet var svekket fordi navlestrengen hadde ligget i press på en eller annen måte. Takket være det enkle utstyret Norah hadde for hånden (sugekopp, "lytte-trompet", tang osv") kom barnet til slutt ut. Det så helt dødt ut.
Et lite blått menneske med rynkete bein hang slapt i Norahs hender. Jeg holdt pusten. Norah ristet på hodet. Så gav hun den lille skrotten en dask på rompa. Flere ganger. Hardere. "Vær forsiktig da", mumlet jeg. Tiden sto stille. Ville døden komme inn døra og ta barnet med seg - eller ville sola jage den vekk? Jeg så morens redde blikk. Tenkte tilbake på fødselen jeg selv hadde gått gjennom få måneder tidligere. Å føde er ingen spøk. Det er blodig alvor. Smerter av en annen verden - og stor usikkerhet.
Plutselig kom det et lite klynk. En bevegelse. Og så noen klynk til. Norah pustet ut. Moren pustet ut. Jeg skalv og stavret meg ut i frisk luft. Norah kom etter hvert ut og stilte seg opp rett foran meg med armene plantet i kryss over sin solide barm. "It is OK now" sier hun og tar tak i armen min. "That child would not have survived a birth in the village. Thanks to you and your friends in Norway paying my salary, this child will have a future." Så smiler hun det store smilet i det runde ansiktet og sier: "Now I must go and help the mother get rid of...you know..." Jeg skjønte hva hun mente. Morkaken.
Det suste inni hodet. Energien som hadde sildret ut av kroppen min kom med ett tilbake i form av et adrenalinkick. JEG LØP. Bort fra klinikken, opp bakken og inn i huset til mamma. Tårer. Snørr. Jeg roper: "Jeg må ha en pose med babytøy". Vi hadde et lite lager med babytøy liggende i kottet. Jeg stappet noen plagg i en pose. Og løp tilbake til fødestua.
Der hadde bestemora, tantene og halve slekta til den nyfødte møtt opp. Glade ansikter over alt. At både barn og mor hadde overlevd en komplisert fødsel var en fjær i hatten til Norah - og ikke minst til klinikken. Jeg viste meg i døråpningen og det ble stille i rommet. Jeg gikk bort til morens seng og sa: "Thank you for delivering your baby here at Mitandi. I am very happy that you and the baby are ok. This is a small gift from the clinic". Jeg satte posen ved siden av henne.
Da våknet rommet til liv igjen - de skrek og sang og danset rundt i ring på gulvet. "Now we don't need to buy any clothes", sa bestemora, grep hånden min og ristet den lenge.
 |
| Babyen som overlevde |
 |
| Den unge moren |
